Bioenergi kan gi fornybar energi og være en inntektsmulighet i distriktene. Myndighetenes mål er at bioenergibruken dobles innen 2020. Samtidig viser studier at det er krevende å oppnå god økonomi. Likevel etableres nye virksomheter. Det kan være mange årsaker til dette. Det vi undersøker i denne studien er om noe av forklaringen ligger i organiseringen av forsyningskjedene. Vi analyserer seks forsyningskjeder som bl.a. inkluderer små, nye selskaper etablert av bønder og skogeiere. Fire av casene ligger i etablerte skogområder og to i skogreisingsområder. Typisk for forsyningskjedene er at råstoffet er mindreverdig skogs- og trevirke. Dette flises og forbrennes og produserer vannbåren varme. Det er to hovedtyper kunder. Til kommuner, bl.a. skoler, leverer selskaper av bønder og skogeiere ferdig varme fra egenprodusert flis i lokale varmesentraler som de drifter. Til fjernvarmeselskaper leverer de brensel (flis). Arbeidsdelingen i kjedene varierer. I noen kjeder dekker en aktør veldig mange av aktivitetene, mens i andre deler flere aktører på oppgavene. Typisk er også at aktørene er involvert i mer enn en forsyningskjede, for eksempel skogbruk eller jordbruk i tillegg til produksjon av biovarme. På denne måten utnyttes menneskelige og maskinelle ressurser mer optimalt og forsyningskjedene fortoner seg mer som nettverk enn enkle kjeder. Dette kan være noe av forklaringen på hvorfor bioenergien ekspanderer på tross av at lønnsomheten synes svak. En annen viktig faktor er det offentliges rolle. Engasjement på kommunalt nivå er viktig for etablering. For den videre eksistens av kjedene er kommunens rolle som kunde viktig, i kombinasjon med ulike former for økonomisk, statlig støtte. For å redusere økonomisk risiko er flerårige avtaler med prisregulering også essensielt. Rapporten drøfter noen forutsetninger og sider ved den videre utvikling av bioenergi i Norge.

Inn på tunet er et begrep som betegner helse- og sosialtjenester og peda-gogiske tilbud med gården som arena. Gårdbrukere selger tjenester til kommunen ved at brukere er på gården for å få opplæring, arbeidstrening og positive opplevelser. Inn på tunet er med andre ord et samarbeid mellom gårdbrukerne og kommunen. Forskning og undersøkelser indikerer imidler-tid at samarbeidet ikke alltid fungerer optimalt. Mange bønder slutter med Inn på tunet tilbudet, og gårdbrukere som ønsker å delta, står fremdeles utenfor. Ved bruk av en induktiv kvalitativ tilnærming søker jeg i denne studien å se på hva som kjennetegner samhandlingen mellom gårdbrukerne og kommunen. Jeg gjør dette ut fra et organisasjonspsykologisk perspektiv. Funnene viser at samarbeidet er kjennetegnet av manglende felles forståelse av Inn på tunet som fenomen. En modell for offentlig/privat samarbeid legges til grunn for tolkningen av resultatene. Jeg teoretiserer at manglende felles forståelse hindrer et gunstig samarbeid, og dermed utviklingen av tilbudet. Denne rapporten viser at det er nødvendig å avklare Inn på tunet som fenomen. Det er behov for å komme til en felles enighet om tjenestens innhold og formål, samt økonomiske betingelser. Studien presenterer også et forslag til hvordan Inn på tunet kan forstås.

Rapporten «Det handler om følelser – en utredning om ubebodde landbrukseiendommer » drøfter kompleksiteten rundt omsetning av de mange ubebodde landbrukseiendommene i Norge. Rapporten presenterer kunnskap om lokalisering, tilstand, eiere og eierforhold i forhold til ubebodde landbrukseiendommer, og faktorer som fremmer eller hemmer omsetning blir presentert og diskutert. Rapporten konkluderer med at det er sosiale og følelsesmessige relasjoner til eiendommene, spesielt de sterke bindingene mellom slekt og eiendom, som i første rekke forhindrer en større omsetning. Pris og priskontroll er av mindre betydning. Rapporten avsluttes med en rekke råd til beslutningstakere som kan bidra til at en større andel av de ubebodde landbrukseiendommene legges ut for salg.

Rapporten bringer resultatene fra en casestudie blant hytteeiere i Verran kommune i Nord-Trøndelag, der fokus har vært på uformelle normer og institusjoner som styrer hytteeierne i deres bruk av utmark og natur. Det empiriske materialet består av uformelle intervjuer med hytteeiere. Studien viser at det finnes uformelle institusjoner knyttet til vern av naturen gjennom bruk, til rett til tilgang og høsting fra utmarka og til godt naboskap og det å ta hensyn til andres behov når en bruker utmarka. Disse uformelle institusjonene bryter i en rekke tilfeller mot formelle institusjoner som regulerer bruk, vern og forvaltning av utmark, noe hytteeierne håndterer gjennom flere ulike strategier. Strategiene inkluderer både ulike tilpasninger innenfor regler og forskrifter, å ta kampen opp mot formelle regler som bryter med det en synes er rett og rimelig og å velge å se bort fra de formelle reglene.

2010 var et uår for Tromslandbruket, med svært store avlingsskader. De medfølgende økonomiske tapene avdekket og forsterket en krisesituasjon for jordbruket i deler av Troms. Det ble tydelig at jordbruksavtalen og øvrige landbrukspolitiske virkemidler ikke var tilstrekkelig for å avbøte skadevirkningene av et uår. Med klimaendringer forventes større variasjoner framover og hyppigere “kriseår”. Rapporten gir en analyse av dagens situasjon, utfordringer og muligheter i Tromsjordbruket, samt en vurdering av krav og relevante faktorer som må vektlegges for en politikkutforming som bedre kan møte Tromsjordbrukets utfordringer framover. Rekruttering, kompetanse, økonomi og finansieringsordninger og rovviltsituasjonen er viktige stikkord for utfordringene. Samtidig har produkter fra Tromslandbruket markedspotensial i form av svært høy kvalitet hva renhet, smak og næringsinnhold angår. Det er behov for landbrukspolitiske grep med hensyn til en mer tilpasset landbrukspolitikk, der en stimulerer til nødvendige investeringer og åpner for et tilpasset klimafond. Den sterke nedleggingstakten i Tromsjordbruket vil ikke kunne snus innenfor dagens rammer for landbrukspolitiske virkemidler. Heltidslandbruk vil være urealistisk for mange framover, og en satsing på moderne mangesysleri, det vil si multifunksjonelt landbruk, anbefales for at landbruket fortsatt skal kunne ha en bosettings- og sysselsettingsmessig betydning framover.

Midt-Skandinavisk regionprosjekt har vært et regionalt utviklingsprosjekt på tvers av riksgrensen, og omfattet Frostviken og Hotagen i de svenske kommunene Strömsund og Krokom, og Lierne og Røyrvik kommune i Norge. Prosjektet er drevet i perioden 2009 til 2011, og har hatt som hovedmål å stoppe nedgangen i folketall i regionen, styrke det offentlige servicetilbudet, bidra til økt livskvalitet blant folk, og være et utstillingsvindu for norsk og svensk distriktspolitikk gjennom utprøving av nye virkemidler som reduserer grensehindre og bidrar til utvikling i grenseregionen.

I en ny rapport analyserer Jostein Vik utviklingen i melkesektoren med utgangspunkt i en typologi som identifiserer offensive og defensive tilpasningsstrategier hos norske melkebønder. På bakgrunn av egenskaper ved de defensive strategiene hos en del melkebønder spør Vik om melkesektoren nærmer seg et “tipping point” der melkesektoren ikke lenger evner å være en bærebjelke i distriktslandbruket.

Kysten er nå ett av våre fremste fortrinn for norsk reiseliv. Det har vært en økende satsing på reiseliv knyttet til kystområdene, og den særegne kulturarven blir mer og mer sett på som interessant for turisme og opplevelser. For å belyse dette temaet ble den fylkeskommunale støtteordningen Program Opplevingsnæringar i Sogn og Fjordane valgt som utgangspunkt for studien. Følgende rapport belyser hvordan kulturarv kan være en ressurs for både økonomisk og immateriell verdiskaping, med utgangspunkt i ytre kysten av Sogn og Fjordane. Studiens problemstilling ble formulert som: Hva ligger i tilskuddsordningen Program Opplevingsnæringar, og hvordan vektlegges, verdsettes og brukes kystens kulturarv av søkerne? Program Opplevingsnæringar er et tilskuddsprogram, og naturligvis vil hovedgrunnen for aktørene til å søke være for å få pengestøtte. Likevel viser det seg at det ikke nødvendigvis har vært pengene i seg selv som har gitt den største gevinsten, men ulike momenter knyttet til søknadsprossen, videreutvikling av den individuelle aktørs reiselivsnæring og kulturmiljøet i seg selv. Aktørene viser et ønske om både å bevare og bruke kulturarven. Bevisstheten rundt egne ressurser knyttet til naturen og kulturarven har økt, og dette ser igjen ut til å ha innvirkning på tilhørighet og identitetsfølelse. Ordningen vil kunne gi en ringvirkning i forhold til å benytte og bevare kulturarven ved kysten, og hjelpe til slik at de levende kulturmiljøene fortsatt vil kunne være en ressurs for reiseliv og lokalsamfunn, både nå og i fremtiden.